Til jubilanten

Av
Line Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter

Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler

Vi sitter som vanlig og arbeider med barns rettigheter. Med utgangspunkt i FNs barnekonvensjon. Som fyller 30 år i år. Hvem er nå denne trettiåringen vi strekker oss etter? Som er med oss i alt vi skal og vil? Hvem er denne jubilanten som alltid setter barnets beste først? I artikkel 3, paragraf 1 i konvensjonen om barns rettigheter leser vi: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

 «Hva skjer hvis vi ikke rekker å være ute til 12.30, da? Stenger verden, tro du?»  Iver så på meg – undret seg nok over rutinene som styrte barnehagedagen hans.  «Jeg vet ikke», svarer jeg, «jeg har alltid rukket å være ute til 12.30.» «Kan vi prøve?» spør Iver og ser lurt på meg, «prøve å se om verden stenger hvis vi ikke går ut til 12.30?»[1]

Barn har en annen tidsforståelse enn voksne. Som det står i den generelle kommentaren til artikkel 31, i FNs barnekonvensjon: Tidens gang oppfattes ikke på samme måte av barn og voksne. Så hvordan oppfattes tiden for barn? Vi kan se for oss et barn som lever i konstant frykt eller engstelse for noe som skjer i livet deres. For noe eller noen som er livet deres. Og vi kan se for oss et barn som lever trygt sammen med gode nok omsorgspersoner. Vil disse to barna ha samme oppfatning av tid? Har vi voksne samme tidsforståelse når vi er trygge som når vi er redde?

Iver holder blikket mitt. Jeg tenker. Venter litt. Lurer fort på hva kollegene mine vil si. «Ja, det kan vi! Klart vi kan», sier jeg, og vi setter oss på benken. Det er som et signal til de andre barna, som med ett stopper opp og kikker på Iver og meg. «Hva gjør dere?» «Vi venter på at verden skal stenge», sier Iver med høy, klar stemme. Jeg nikker bekreftende. «Det vil vi også være med på», sier de andre barna og setter seg de også, stille som mus.

En av de vi leser om og har dyp respekt for er lege, forfatter og pedagog Janusz Korczak (1878-1942) som var en av de internasjonale pionerne for barns rettigheter.  Hans tanker og ideer hadde stor innflytelse på FNs konvensjon om barns rettigheter av 1989. Da polsk-jødiske Korczak var 34 år gammel, ble han direktør for et jødisk barnehjem i Warszawa, noe han var til sin død i 1942. I sitt liv sammen med barna så han hva vennlighet overfor dem betydde for deres læring – og etikk ble overordnet ren faktakunnskap. Under 2.verdenskrig, i august 1942, ble alle fra barnehjemmet sendt til tilintetgjøringsleiren Treblinka. Korczak nektet å svikte barna og ble med dem.[2] Hans handlinger viste at han levde (og døde) som han talte – å sette barnas beste først - selv om det kostet ham livet.

Respekter mysteriene og svingningene i den anstrengelsen det er å vokse opp – respekter akkurat denne timen, dagen i dag, sa han. For hvordan skal barnet klare seg i morgen, om vi ikke lar det leve et bevisst og ansvarlig liv i dag? (2016, s. 42/43) Barnet føler ikke at det sløser med tiden når det leser eventyr, snakker med hunden, kaster ball, studerer et bilde eller skriver en ny bokstav, alt gjøres villig. Og slik burde det være, presiserer han. Om oss voksne sier han at vi uforstandige deler livet inn ulike modenhetsstadier, men at det ikke finnes en umoden nåtid, ikke noe alderens hierarki, ingen høyere og lavere grad av smerte og glede, håp og skuffelse. Det finnes et nå. Vi verdsetter ikke øyeblikket tilstrekkelig høyt, sier han. Var det tiden eller barns lek han skrev om? Eller begge deler? Barns tid til nettopp å leke?

Hva står det så i FNs barnekonvensjon om barns lek? «Barns lek er enhver oppførsel, aktivitet eller prosess satt i gang, styrt og strukturert av barna selv; den finner sted når og hvor mulighetene oppstår. Omsorgspersoner kan bidra til å skape miljøer der lek foregår, men lek i seg selv er ikke- obligatorisk, drevet av indre motivasjon og foretatt for sin egen skyld, snarere enn som et middel til et mål. Lek innebærer utøvelse av autonomi, fysisk, mental eller emosjonell aktivitet, og har potensial til å anta et uendelig antall former, enten i grupper eller alene.

Disse formene vil endre seg og tilpasses i løpet av barndommen. De viktigste kjennetegnene ved lek er moro, usikkerhet, utfordring, fleksibilitet og ikke-produktivitet. Sammen bidrar disse faktorene til den trivselen leken produserer, og påfølgende insentiv til å fortsette å leke. Mens lek ofte er betraktet som ikke-essensielt, understreker komitéen at det er en grunnleggende og viktig dimensjon til å glede seg over barndommen, samt en essensiell komponent i fysisk, sosial, kognitiv, emosjonell og åndelig utvikling.»[3]

Da vi satt spente og ventet på om verden skulle stenge, rakk jeg å tenke på rutinen Iver hadde stilt spørsmål ved. For hvordan hadde det seg at jeg, ved hjelp av Ivers spørsmål, plutselig fant meg selv fanget av rutiner? At rutinene satte premissene for barnas utfoldelse i barnehagen, og ikke barna selv? Rutine, som kommer fra franske routine, og som betyr «kunnskapen om ruten» eller «en vei som brukes mye». Forutsigbarhet og rutiner gir orden i kaos. Kontroll. Samsvarte mine rutinepregede valg og handlinger med hva jeg egentlig vet om barns behov og væren i verden? Var rutinen der for meg – eller til barnets beste?    

Barns rettigheter kan fort bli store ord. Det er derfor bevissthet om hvordan ord blir til handlinger krever at vi tar barns perspektiver inn i alle deler av barnehagens virksomhet. Den dagen stengte ikke verden 12.30. Iver og de andre barna hjalp heller til med å åpne døra til hvordan vi bedre kan forstå barns rettigheter i praksis. Det ligger i de små tingene, de betydningsfulle valgene vi gjør med utgangspunkt i barns spørsmål, innspill – og barnets beste. Dette krever en skikkelig gjennomgang av rutiner, og felles refleksjon om tiden og hva tiden brukes til: Ivaretar vi barns rettigheter når vi velger som vi gjør?

Med dette arbeidet kan rettighetene bli til fast praksis i barnehagene. Tenk om vi alle kunne være barnerettighetsambassadører. Som Korczak skrev det i 1929: «Pedagogens oppgave er å la barnet leve, kjempe for barnets rett til å være barn». Det hadde vært litt av en gave å gi til barna våre – og til jubilanten.

[1] Melvold og Øverenget, Profesjon & kjærlighet, en bok om de yngste barna i barnehagen, 2015, s. 101-103.

[2] Janusz Korczak, Barnets rett til respekt, 2016, s. 9

[3] https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/crc-c-gc-17_en_nor.pdf