Hvorfor løper Joakim?

Av
Line Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter

I løpet av den første dagen jeg jobbet i barnehagen, fikk jeg flere beskrivelser og historier om Joakim. Om Joakim som slår. Om Joakim som sparker. Om Joakim som banner og biter, og Joakim som alltid havner i konflikter. Og om Joakims pappa. Joakims pappas humør. Joakims pappas stillhet. Om Joakim som blir 5 år til jul, og som bestandig er på farta fra det ene til det andre. Joakim som løper. Jeg hørte aldri noe om Joakims mamma. Da jeg så smått ble kjent med Joakim så jeg noe annet enn alle beskrivelsene av ham. Jeg så en gutt som ikke hadde venner. Jeg så en gutt som ikke hadde noen som kunne gjøre ham trygg. Jeg undret meg over de ansatte som ikke kunne se barnet bak alle handlingene.

Jeg hadde jobbet i barnehagen i to uker. En kveld fikk jeg ikke sove. Jeg lå og tenkte på hvorfor Joakim løper. Jeg lukket øynene og så ham for meg ute i barnehagen. Aldri i ro. Trippende på tærne, klatrende i trærne og løpende urolig fra sted til sted. Aldri i ro i sandkassa eller i lek med de andre barna. Jeg bestemte meg for at jeg skulle spørre om å få løpe med Joakim den neste dagen. 

«Hvorfor det? Orker du å løpe med meg?» spurte han.
«Jeg vet ikke, men jeg vil gjerne prøve. Jeg lurer så på hvorfor du løper», svarte jeg.

Og vi løp. Det var så å si umulig for meg å holde tritt. Etter 10–12 minutter måtte jeg kaste inn håndkleet. Pulsen var skyhøy, og lårene var fulle av melkesyre.

«Stopp! Stopp! Joakim! Jeg orker ikke mer. Det brenner så i lårene mine», nærmest ropte jeg ut i fortvilelse.

«Det brenner her inne for meg», sier Joakim mens han fremdeles beveger seg på tærne foran meg. Han peker på brystet sitt. Jeg tenkte umiddelbart at han pekte på hjertet sitt, men jeg kunne selvfølgelig ikke være sikker.

Svetten renner nedover ansiktet mitt. Jeg ser på Joakim som møter blikket mitt. «Hvorfor løper du når det brenner sånn i hjertet ditt, Joakim?» Han blir stående og se på meg. Akkurat idet han åpner munnen og skal til å si noe, hører jeg et høylytt skrik bak meg. På refleks snur jeg meg og ser ei jente som har falt og slått seg. En kollega iler til, og jeg snur meg tilbake mot Joakim igjen.

Men ansiktet hans er helt forandret. Jeg har «mistet» blikket hans og jeg tenker nå vil han ikke fortelle. Hvordan skal jeg få tilbake øyeblikket. Jeg blir derfor veldig overrasket da jeg hører:
«Når du oppfører deg sånn, så kommer jævelen opp av bakken og drar deg ned i helvete!» roper han. Jeg ser den lille kroppen spenner seg, og det har lagt seg et alvor over ansiktet hans.
Jeg hører meg selv si: «Hvor kommer jævelen opp, Joakim? Hvor? Hvor?»
«Jammen det er det som jeg ikke vet! Jeg vet ikke hvor», sier Joakim med litt lavere stemme. «Jeg vet ikke hvor han er ...» Beina til Joakim tripper fremdeles. Frem og tilbake mens han holder blikket mitt fast. Og nå – nå forstår jeg plutselig hvorfor Joakim løper. Han løper for livet.

De neste ukene blir det vårt prosjekt å skape et trygt sted ute. Jeg viste ham min innebygde antenne bak øret mitt – den pappaen min lærte meg om da jeg var liten, og jeg var veldig mye redd. Den kunne vi bruke til å finne trygge steder. Etter hvert kunne Joakim legge seg ned i gresset og la beina hvile. Sakte, men sikkert utvidet vi det trygge området til å være hele utelekeplassen i barnehagen.
Joakim fant mer roen.   

Jeg la meg alltid ved siden av Joakim i gresset. Jeg hørte på ham da han fortalte om ting som brant inne i hjertet hans. Og jeg forstod mer om hvorfor Joakim løp. Jeg forstod også at jeg måtte komme i en god relasjon til pappaen til Joakim. Faren til Joakim løp også da han var liten. Det hadde han fortalt til Joakim.

«Vi må finne et trygt sted til pappa også», sa Joakim en dag. «Han vet ikke hvor han er trygg han heller».
Og jeg var selvfølgelig helt enig. «Det må vi få til, Joakim» sa jeg og kikket opp på himmelen.
Den var helt skyfri den dagen. Tenk det.