Du og jeg. Vi. Oss.
/
Av
Line Melvold
Daglig leder i STYD og styrer i Barnas Have, Færder Kommune
Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler
Vi sitter og leser boka Vi fant en hatt av Jon Klassen. Kort fortalt handler den om to skilpadder som finner én hatt, som de begge to kler godt. Men det er kun én hatt, og de er to. Toåringene ser på hverandre. En roper: «Vi også må ha hatter!» De løper bort til en stor gammel koffert. Jeg blir sittende alene mens de henter hatter. En til hver. Og en til meg.
Vi leser videre. Det kommer et barn til og vil høre på fortellingen: «Stopp! Stopp! Vent på meg. Alle må ha hatt!» Alle får hatt.
Vi ser på hverandre, og et av barna sier: «Vi kan finne en hatt til skilpaddene også, sånn at de ikke er lei seg.» To år og fulle av kjærlighet, empati og omsorg for andre – så kloke og så rause med hverandre. Vi leser ikke lenger en fortelling, vi leker en fortelling. Vi lever en fortelling.
Så er det en annen bok, Det finnes ingen de andre, det finnes bare oss.
Tittelen på boka til Lindis Hurum (2016) dukker stadig opp i minnet vårt. Dette året kanskje mer enn noen gang. Lindis Hurum, som Viktor Frankl, som Aron Antonovsky, som så mange andre – skriver om mening, om å skape den, gjøre, være – om livet. For noen kan det siste året lettest beskrives som en sammenhengende eksistensiell krise. Da verden, hele verden, endret seg over natten, og vi plutselig ble utsatt for prøvelser vi ikke så komme. For noen er det også sånn at verden har blitt litt klarere. Klarere på hva som betyr noe, og hva som holder mål.
For hvem og hva er det vi trenger i kriser? Vi trenger hverandre. Kjærlighet. Omsorg. Raushet. Håp. Hvem skal gi oss dette nå, om ikke vi selv? Alle disse tingene du og jeg trenger for å holde oss oppe, holde oss selv sammen og holde oss sammen. Men kan vi gi noe vi selv ikke har fått? Tenk hvis nettopp det som holder oss sammen i kriser, forsvinner i planene for morgendagen? Tenk hvis det er sånn nå at alt er planlagt før vi møtes? Tenk hvis frydefull forventning, lek og vennskap hver dag byttes ut med detaljerte tidsskjema for å få dagen til å gå opp? Og de detaljerte og planlagte dagene blir til uker, til år? Hva gjør det med oss? Snart er det første året omme, og vi har nok alle kjent på kostnadene.
For å jobbe i barnehage må du like andre mennesker. Du må også klare å vise at du gjør det. Barna skal kjenne at vi liker dem, at vi liker å være sammen med dem, at vi liker å leke med dem. Barna skal rett og slett «føle seg følt» hver eneste dag, uansett hvilket humør de kommer i, eller går i. Hvis jobben vår er å like andre mennesker, og yte omsorg for andre, store som små, hvordan gjør vi dét, nå? Trives vi med oss selv, liker vi oss selv, og liker vi fortsatt alle de store og små menneskene og jobben vår når det tærer på kreftene og håpet blir grumsete?
Fordi vi trenger å bli likt. Ikke minst nå. Det er som om vi trenger å bli sett på nye måter, som om bagasjen vår føles litt tyngre fordi det nå er færre som kan hjelpe oss å bære den. Kanskje må vi også lære oss å se på nye måter. For hvordan kan vi møte barnet med øyne, ansikt, armer og ord som sier «jeg liker akkurat deg, akkurat her, akkurat nå», hvis vi ikke orker å se oss selv i speilet engang? Det siste året har gitt rom for voksnes stadig tydeligere uttrykk for at vi mistrives med koronatilværelsen, at det krever mye av oss, og vi syns det er tungt og vanskelig. Samtidig vet vi hvordan barn er eksperter på å leke livet sitt, på å leke seg gjennom ulike faser og kriser. De trenger ingen planer, de trenger leken. Og de trenger ansatte som liker jobben sin, som liker seg selv, og som derfor også liker andre mennesker rundt seg.
Som kollega i krisetid er en av mange oppgaver å inspirere hverandre til å fortsette å like jobben vår, som fortsatt er å like mennesker, og ikke bare mennesker som er lik oss selv. Rødt nivå, gult nivå, tilbake til rødt, så gult igjen – det krever struktur, det krever en stødig ledelse. Det krever en ledelse som liker jobben sin, også nå. Så hvordan kan vi se på øyeblikkets muligheter – uten å se dem gjennom gule eller røde briller? Hvilke muligheter – til tross for planer – finnes for dagen i dag, for gult eller rødt, for den ene eller den andre kohorten, for regn og snø? Hvor blir menneskene av? Hvor blir vi av? Hvor blir oss av?
Barna trenger frirom fra voksnes måte å tenke korona og begrensninger på, de trenger øyeblikkenes muligheter, frydefull forventning, vennskap, lek, nysgjerrighet, utforskning av nye måter å være i verden på. Det trenger ikke å være verre selv om det er annerledes. Det trenger bare være ekte. Ekte omsorg. Ekte engasjement. Ekte følelser. Ekte mennesker.
Det finnes ingen de andre, det finnes bare oss.
Kanskje vi skal følge barnas eksempel, og leve en fortelling vi også?