Borte. Titt tei. Ser du meg?
/
Av
Line Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter
Toåringene er i full gang med å erobre rommet, de nye materialene og lekene som er tilgjengelig. Siden pandemien endret mye av hverdagen i barnehagen, har jeg tenkt mye på hvor mye barna må tilpasse seg. Ingenting er helt som det pleier å være. Våre toåringer har også byttet avdeling, så i tillegg til at leveringene og ha det til foreldrene er annerledes, er det også nye ansatte å forholde seg til. Og ny avdeling.
Når vi har valgt et yrke der vi daglig påvirker barns trivsel og trygghet, sier det seg selv at vi må jobbe kontinuerlig med å få selvinnsikt knyttet til vår egen væremåte. Nødvendigheten av at omsorgspersoner utvikler metablikk på hvordan man selv gjennom sin egen væremåte påvirker barnet i den ene eller andre retningen, fordrer evnen til å tone seg inn på hvert enkelt barns personlighet. Vi som jobber med barn, må vite at de knytter seg til oss, tilpasser seg våre væremåter og slik blir vant til våre måter å være på. Så sterk påvirkning har alle som jobber i barnehagen. Kloke ansatte vet derfor at de må være oppmerksomme på hvert barns individualitet, og at de må jobbe med å tilpasse seg alle barna i gruppen. Derfor oppleves det så befriende å ha miljøer som barna selv medvirker i og selv endrer i takt med egne behov.
Nå er det ikke slik at det finnes en universell oppfatning eller fasit på hva barn i en bestemt alder trenger i sine lekemiljøer. Det vil selvsagt variere. Det vil også være glidende overganger mellom de ulike aldersgruppene. Likevel finnes det noen alderstypiske kjennetegn for hvordan leken arter seg, og toåringene trenger mye boltreplass, kroppslige møteplasser og variasjonsrike lekemiljøer som bringer dem sammen. Hovedprinsippet i arbeid med psykisk helsefremmende lekemiljøer er derfor fleksibilitet. Det handler om at vi trenger rom som lett kan endres og skrives om, slik at barna får gode rammer for å sette i gang, styre og strukturere leken sin selv.
Nå i oppstarten bruker barna dagene på å bli kjent med hverandre og de ansatte.
De løper, ruller, hopper, kryper og krabber og gjemmer seg. Tumler rundt, som oftest med lyd som passer til bevegelsene. Det betyr derfor at de også kan være helt stille når de sitter eller ligger helt stille. Det som går opp for oss når vi ser de ulike gjemmeritualene, er at det er en invitasjon til både andre barn og ansatte til å bli oppsøkt. De ønsker å bli funnet!
Igjen er det dette med barns perspektiver som slår meg. Hvordan barn kan løpe av gårde når de ser foreldrene sine, nettopp fordi de ønsker at vi løper etter. Eller når det er noe veldig viktig eller litt alvorlig, så kan de gjemme seg under jakken i garderoben. Da åpner det seg ofte en mulighet for en ekstra prat og et fang å sitte på for å fortelle om noe de har på hjertet.
Mulighetene ligger uansett der for at det er slik det kan være, at de gjemmer seg for å bli sett. Responsen når vi finner barna, kan forstås ut av lydene de lager når vi gjør det. Det minner om lykke-lyder og gledesutbrudd, med påfølgende løpe- og latter-ritualer.
Det kjennes så godt.
At barna kan styre tempoet i hvordan relasjonen til andre utvikler seg.
At de ikke trenger kun å tilpasse seg, men kan styre tilknytningsrelasjonene med god hjelp av miljøer og materialer. Og hverandre.
At barna faktisk får mulighet til å være budbringere.