Å lære er å risikere

Av
Lene Hole
Fagleder i en av pilotbarnehagene i forskningsprosjektet om psykisk helsefremmende barnehager.

Unni Garbom
Fagleder i en av pilotbarnehagene i forskningsprosjektet om psykisk helsefremmende barnehager.

"Maja på fire år smyger seg ned i det trygge fanget til pedagogen. Hun vrir og vender på den lille kroppen før hun finner seg til rette og kroppen faller til ro. Etter en liten stund snur hun på hodet med det flokete håret og titter forsiktig opp på pedagogen. Så spør hun undrende: «Kan ikke jeg komme å bo hjemme hos deg?» 

En invitasjon fra et barn - den kan komme når man minst venter det. Hvordan skal man ta imot, og hva skal man svare på et slikt spørsmål? Flere ganger har vi hatt personalet inne på kontoret, litt perplekse av en uttalelse som plutselig har kommet fra et barn. Flere har uttalt «Jeg ble helt satt ut. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, håper ikke jeg sa noe feil?». Det har vært mye fortvilelse og mange følelser. Det gjør noe med oss når barn på ulikt vis bringer bud om at de ikke har det bra.

Som en del av STYD kommunikasjon sitt forskningsarbeid om psykisk helsefremmende barnehager, har vi det siste året fått muligheten til å øke vår kompetanse til å kunne avdekke og håndtere ulike former for omsorgssvikt. Det har vært en ressursgruppe bestående av to personer fra hver pilotbarnehage, og systematisk kompetansebygging av personalet gjennom kurs, forelesninger og faglitteratur. I ressursgruppa har vi fått lære av fagpersoner med spisskompetanse nettopp relatert til vold og overgrep. Dette er krevende temaer som berører emosjonelt, og som vi kan streve med å ta innover oss at i det hele tatt kan skje. Vi har i ressursgruppa også møtt faget og opplæringen gjennom andre former som for eksempel rollespill, filmer, skjønnlitteratur, dikt mm. Alle har også levert refleksjonsnotat, der vi har skrevet om hvordan vi tenker og tror egen barndom og oppvekst preger vår profesjonsutøvelse. Når vi tenker med pennen opplever vi ofte at vi får nye tanker og ser andre sammenhenger. 

«Past is never dead» skriver William Faulkner. «It’s not even past».  Vi kjenner det igjen i oss selv. Hvordan vi gjentar fortiden og gjør den til nåtid. Som når vi hører vår egen fars ord flyte ut av egen munn, eller når vår egen mors bevegelser styrer kroppen i det jeg trøster mine egne barn. Vi har alle fortiden i oss, på godt og vondt - mer eller mindre bevisst.

Ett eksempel på dette så vi på et møte vi hadde i Østre Slagen barnehager. En av styrerne delte sin historie. Foran personalet fortalte hun om en far som ofte kritiserte henne, som sjelden ga henne positive tilbakemeldinger. Hun fortalte sterke historier fra barndommen og om hvordan det fortsatt preger henne, også i rollen som leder. Hvordan hun må jobbe med å gi kollegaer ros og positive tilbakemeldinger, for hos henne er det det kritiske blikket som faller naturlig. Det er det hun er oppvokst med - opplært til. Å ta imot ros blir da en utfordring. Hun har jobbet mye med egen væremåte, det er krevende og tar tid. Det var en spesiell stemning i det rommet da hun fortalte. Det var sterkt å høre noen som møter seg selv så ufiltrert, rått og ærlig. Samtidig gjorde det noe med den kvelden, og når vi i etterkant satt i grupper var det flere som med større åpenhet delte sine historier og reflekterte rundt hvordan det preget dem. Lederen bidro på den måten til en kultur der det er legitimt ikke å være perfekt, der vi sammen er i utvikling.

 Å lære er å risikere har vi lært. Gert Biesta bringer inn noen spennende perspektiver på læring og endring. Han sier at ved å lære noe nytt så åpner en også opp for at det vil forandre en. Det vil si at din forforståelse kan bli forstyrret - med risiko for endring. I barnehagen er det oss selv som er arbeidsverktøyet, da sier det seg selv at vi må jobbe med oss selv for å øke kvaliteten.

Det har vært et spennende og lærerikt år.  Vi har fortsatt ikke et fasitsvar på hva pedagogen bør svare Maja. Av og til hører vi ansatte si at de får så lyst til å ta med seg Maja’ene våre hjem. Noe vi kan tenke selv også. Nå vet vi at dette er det Kari Killén definerer som drømmeløsninger, en av våre overlevelsesstrategier, som vi har flere av. Faget forklarer og hjelper oss til å forstå egne og andres reaksjoner, og til i større grad se sammenhenger. Samtidig opplever vi at jo mer vi lærer, jo mer ser vi kompleksiteten, utfordringene og at det ikke finnes noen quickfix-løsninger i disse sakene. Fortsatt tråkker vi feil, og fortsatt kan vi bli bedre. 

Forskjellen nå er at vi opplever at vi er mer trygge og faglig forankret. Det er en personlig bearbeiding og bevissthet som gjør at vi står godt plantet og som gjør at vi i større grad kan flytte fokus fra egne følelser og egen usikkerhet til «å se» barnet. Så når Maja kommer med spørsmålet sitt tenker vi: Hva er det dette barnet trenger av meg nå? Hvordan kan vi som barnehage bidra og hjelpe barnet til å få ut noen av livets vonde floker?»

Litteraturliste:

Gert J.J. Biesta, 2009, Læring i retur. Demokratisk dannelse for en menneskelig fremtid, Forlaget UP-unge pedagoger.

Kari Killén, 2017, Forebyggende arbeid i barnehagen, Kommuneforlaget

William Faulkner, 1951, Requiem for a Nun, Random house.