Gåsunger og våre unger
/
Av
Line Melvold
Eier av STYD og styrer i Barnas Have, Færder Kommune
I en seng våkner en gutt. Han er 3 år og heter Iver.
Det er helt stille i huset, og han sniker seg ut av senga og inn på soverommet til mamma og pappa.
«Pappa. Pappa. Det er morgen!» hvisker han.
«Nei, nei nei. Det er nesten natta. Sove litt til, vær så snill» gjesper pappa trøtt.
Han tusler tilbake til senga si. Pappa er dum.
Han vil ikke legge seg, så han går inn igjen.
«Kan vi plukke gåsunger i dag? Kan vi det, pappa? Kan vi det?»
«Det er natta enda! Gå og legg deg litt til! Vær så snill.»
I en annen seng, i et annet hus, er det en annen som våkner:
Hva er den lyden? Langt der borte? Er det en drøm?
Lyden fortsetter. Kommer nærmere, og blir høyere og høyere.
Det er alarmen på telefonen.
Åh nei, er det morgen alt?
Bare slumre litt til.
Og litt til....
og litt til....
Og der er det plutselig dårlig tid!
Vil han rekke tidligvakta klokka 07.00?
Ola rekker det akkurat. Låser opp døra, og to minutter etterpå kommer Iver og pappaen inn.
Ansiktene deres viser at det har vært en dårlig start på dagen, og de snakker ikke noe særlig der de står i garderoben. Det er rett og slett for tidlig for dialog.
Livet er dumt i dag. Iver vil ikke at pappa skal gå. Pappa vil ikke at Iver ikke vil at pappa skal gå.
Og Ola vil helst ikke at starten på dagen skal være slik, men sånn fortsetter det. Minuttene er lange.
Følelsene sterke. Søvnen sitter fast i øynene og kroppene. Til alle tre i garderoben.
Noen flere barn med foreldre kommer.
«Hei, hei! Der er dere ja. Godt å se dere! Velkommen inn.
Hva vil dere ha til frokost i dag da?»
Joda, det går da greit dette her, selv om det ikke føles helt ekte.
Men livet føles tungt. Lyden av barna er høy. Kravene og behovene er mange, og Ola føler seg som verdens verste utgave av seg selv. Han merker at han blir stille. Litt mekanisk kanskje? Serverer frokost. Smiler etter beste evne til barn og foreldre. Kikker på klokka. 10 minutter til kollegaen kommer. Det blir godt å bli to om dette.
Etterhvert er klokken snart ni. Iver har vært i mange små konflikter siden han kom. Det er på høy tid å komme seg ut.
Litt frisk luft vil være bra for alle. Gå en liten tur kanskje? Ja, vi trenger det i dag alle sammen.
Til slutt er det kun Iver og Ola igjen i garderoben.
De andre barna bare smatt inn i klærne. Lett som en plett. Men ingenting er lett for Iver i dag.
Ingen av dem sier noe. Ola kjenner at han blir for stille. Og litt for rask.
Han merker fravær av energi og at morgenen fortsatt preger stemningen i dem begge.
Men så.
Så møtes blikkene, og de to som startet dagen så dårlig på hver sin kant, ser på hverandre.
For første gangen den dagen ser de hverandre. Blikkene møtes, og holdes lenge.
Smilene kommer til syne hos de begge. Musklene i ansiktet slapper av. De raske bevegelsene til Ola stopper. Varmen brer seg fra ansiktet til resten av kroppen. Skuldrene senker seg. Iver sukker.
Han lener kroppen sin inntil Ola. Ola sitter nå på kne, og kjenner tyngden av den lille kroppen mot sin.
De ser på hverandre, og plutselig begynner begge å le. De ler høyt sammen. Lenge. Det føles forløsende.
Når det etter hvert blir stille, sier Iver:
«Ola, jeg er glad i deg. Jeg er så glad i deg jeg, Ola.»
Noe brister inne i Ola.
Det er som om lyset varmer i sjelen.
Nå kan de starte på nytt.
«Jeg er glad i deg også, Iver. Skal vi se om vi kan finne noen gåsunger sammen?»
Ola vet at Iver elsker gåsunger.
Det skal gå bra det her.