FRA INNSIDEN: Når ord blir som hender

Av Line Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter

”Jeg lar mine hender falle” sa en dame til meg. Hun var utslitt av livet og alle de små og store kampene hverdagen brakte. Nå tenker jeg på henne når jeg skriver. Vi kan ikke la våre hender falle og våre ord bli borte når vi har ansvar for barn. Selv om det kanskje utfordrer vår personlighet, jeg kan kun snakke for meg selv, må jeg velge mine ord med omhu når jeg uttaler meg på vegne av barn.

Det er store kontraster å jobbe i og med barnehager. Jeg gjør begge deler i min jobb. Når jeg nå skriver denne teksten er det et forsøk på å sortere egne tanker; om hvorfor jeg opplever kontrastene så store.

 I barnehagen i dag:
”Hvem er du bestemoren til? Er du bestemoren min? Jeg skal hentes av bestemoren min i dag jeg og er så mange år” Fire fingre holdes opp.

Jeg var på vei ut fra en barnehage etter en dag med prosessarbeid og veiledning om kvalitet i barnehagen.

”Nei jeg er ikke bestemoren din” svarer jeg gutten” Men har du barn da?” spør han nysgjerrig og samtalen er i gang. Ordene hans er oppriktig undrende og inviterende. Jeg var på vei ut av barnehagen, nå er jeg bare her og nå. Ordene hans er som myke hender som ber meg bli litt. Så jeg blir.

Flere barn kommer til og vi samles ved huskene. Helt automatisk utvider de sirkelen når et nytt barn kommer inn. Også inviterende. Inkluderende. Anerkjennende og tilstede for hverandre. Det utveksles navn og alder , interesser og bosted og ut i samtalen finner vi ut at den ene gutten og jeg har noe til felles: vi har begge en bestemor som heter Åse.

Det er vanskelig for meg å gå fra barnehagen denne dagen. Det er så mye de har på hjertet. Som jeg har på hjertet. Det er så fint å snakke sammen. Spørre og undre seg sammen. Bare være sammen i vårsola som gjør så godt.

I denne situasjonen, når ord blir som hender er de undrende og vennlige.

Så er det en annen side av å jobbe med barnehager, der jeg ofte tenker det er vanskelig å forstå hva som blir sagt eller skrevet. Når jeg for eksempel leser definisjoner som

”Aggresjon er negative handlinger utført med intensjon om å skade andre” (Aronsen, 2004). Definisjoner som er valgt ut for å være med å løfte kompetansen i barnehagen. Da blir jeg fattig på både ord og refleksjoner. Muligens fordi jeg aldri har tenkt tanken om at et barn i en barnehage har hatt intensjon om å skade en annen, fordi det selv hadde behov for å sette grenser for seg selv.

En bok som mang en gang har inspirert meg til å forstå mer er Konfliktens anatomi. De som har skrevet boka oppfordrer mennesker til å ha et hjerte innstilt på fred. I møte med andre søker jeg hele tiden tilbake til nettopp dét – å ha et hjerte innstilt på fred. Også når jeg ser definisjoner eller uttalelser om barn, som kanskje i første omgang gjør at jeg får lyst til å rive meg i håret og knytte never. Men ville det føre til endringer i riktig retning da, Line spør jeg meg selv? Og svaret vet jeg selvfølgelig. Nei, det vil neppe det. Så jeg søker meg raskt tilbake til setningen om fred i hjertet, selv om veien mange ganger er tung å gå.

Når ord blir som hender: fiendtlige eller varme.

Så er det disse store undersøkelsene. Forskning viser. Grafer, tall og henvisninger til land både langt borte – og de litt nærmere. Selvfølgelig også forskning gjort her til lands, men tyngden ligger utenfor våre landegrenser. Gutter som framstilles som de store taperne. Barn av mødre uten utdannelse som tapere. Hva som lønner seg å investere i framtida. Og til hva som gir mest utbytte. Renters rente osv.

Homo sapiens – den tenkende art, tenker jeg.

Vi er nå sannelig mer en kun en tenkende art. I situasjoner der du ikke vet hva du skal gjøre, så er det ofte følelsene som har forkjørsrett.

En logisk tankerekke for meg blir følgende: 

1. Hvis det nå er slik at vi ikke for sikkerhet vet hva barn kommer til å trenge av ferdigheter og kompetanse i framtida, hvorfor skal vi hele tiden rette søkelyset dit hvis vi ingenting vil finne? ”Erkjenn deg!”utfordret Sokrates menneskene i Aten for over to tusen år siden. Erkjenn deg selv – vit det du kan om deg selv. Her har vi bunnsolid og konkret forskningsmateriale. Videre i tankerekken:
2. Når det er slik at vi ikke kan forutsi framtidens barns fremtid, hva med å bygge videre på det vi vet skaper meningsfulle og lykkelige liv? ”Et uutforsket liv er ikke verdt å leve” fortsatte Sokrates, noe som gjorde menneskene mer opprørte enn hans tidligere utsagn. Hva vet vi egentlig om livskvalitet og glede? Her har vi også bunnsolid forskningsmateriell: oss selv. Tanken på at vi ikke finner en fasit vil være nedslående for mange – og like fantastisk for de andre.
3. Så. Hvis dette henger sammen – kan vi tenke oss tanken på at det vi sår hos barn i dag sett i lys av Sokrates gamle teser, blir noe vi høster i framtiden? Hvem bestemmer hvordan livene våre blir? ”Lykke er en innstilling til livet – ikke et sjansespill” skriver Einar Øverenget. En annen kar ved navn Oskar Wilde skal ha skrevet at ”Lykke er ikke noe du opplever, det er noe du husker”. Og slik danser setningene og ulike meningsytringer foran meg her jeg sitter og forsøker å forstå mer av livet som leves. Forstå mer – for å kunne forstå mer av hvordan barn tenker selv. Om sitt liv.
4. Kan det faktisk være at vi tar ansvar for framtiden ved å gi våre barn mulighet til selvinnsikt og utforsking? Til å tillate seg selv både innstillingen til lykke og minnene denne innstillingen gir? Vil det i så fall være et sjansespill, mon tro? Vil det lønne seg? Økonomisk mener jeg? Alle disse lykkelige menneskene? Alle disse inviterende, myke, undrende hendene?

Jeg synes det er trist hvis vi ikke har tillit til menneskets evne til tanke og refleksjon. Aristoteles hevdet at mennesket i følge sin natur streber etter å lære. Selvinnsikt gir trygghet. Trygghet fører til at det er mer rom til å ta inn den andre tenker jeg. Empati er kreativitetens muskel. Da tror jeg vi er langt på vei til å møte framtida.

Jeg er en rollemodell med et hjerte innstilt på fred. Jeg gjør et realt forsøk i alle fall. Jeg gjør det selv om det krever at mine knyttede never må åpne seg. Mot de jeg først knytter nevene til. Mine hender må ha lyst til å holde dine. Uansett. Hvis vi skal komme oss videre sammen.

”Kommer du i morgen selv om du ikke er min bestemor?” roper gutten da jeg setter meg inn i bilen for å kjøre.

Jeg har så lyst til å svare ja, selv om jeg vet at jeg ikke har mulighet.

”Ikke i morgen, men snart” svarer jeg ham. Hendene hans strekker seg etter mine.