FRA INNSIDEN: Gir det mening?
/
av
Lene Holte
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler
“Hello
Is it me you're looking for?
I can see it in your eyes
I can see it in your smile …”
Tonene til «Hello» nærmest flyter ut av høyttalerne på avdelingen, og vi hører Lionel Ritchies silkemyke røst synge: «I love you …» Jeg ser meg rundt og oppdager at flere av barna rugger kroppen fra side til side i takt med tonene. Flere av dem har lært seg deler av teksten og synger med. Voksne synger også. Det er en helt vanlig onsdag i juni på avdelingen, og vi sitter og spiser lunsj. Det var et ønske fra barna å få lytte til «Hello». Pussig valg av musikk, tenker kanskje du? Det kan da ikke gi mening at «Hello» med Lionel Ritchie skal spilles i en barnehage? Eller kan det det? I høyeste grad, tenker jeg. Sangen representerer deler av vår historie dette året, og vi vet alle hva det betyr å spille akkurat denne sangen.
Jeg titter bort på Aksel som snart skal begynne på skolen. Han smiler til meg, finner seg en ny brødskive i matboksen og beveger seg så smått i takt med musikken. Det er umulig å la være å tenke på hendelsen som utspilte seg for en måneds tid siden, den dagen Aksel gråt på en måte vi ikke hadde opplevd tidligere:
Det var en tidlig morgen i barnehagen, og Annett hadde tidligvakt. Med ett hørte hun hjerteskjærende gråt og hulking fra et lite leserom tilknyttet avdelingen. Hun løp inn for å se hva som var på ferde. Der inne lå Aksel på sofaen og storgråt. Han var alene i rommet, og Annett spurte: «Hva er det som har skjedd, Aksel?» Hun måtte bruke lang tid på å roe ham ned før han klarte å svare: «Jeg vil ikke slutte i barnehagen – for det skjer så mye spennende her!» Annett strøk, klemte og trøstet ham som best hun kunne, og forklarte at han selvsagt var hjertelig velkommen til å besøke barnehagen når han måtte ønske det. Dessuten ville han bli invitert til gamlebarnsfesten til høsten. Aksel stoppet etter hvert å gråte. Kanskje han ikke hadde tenkt på det som en mulighet, for han svarte: «Ja, jeg kan komme på besøk! Også kan jeg gå innom den mystiske skogen for å se etter ting også kan jeg ta det med til barnehagen hvis jeg finner noe!» Aksel hørtes håpefull ut i stemmen. Annett støttet ham i dette, men ville nok løfte fram noe positivt med skolen også, og sa: «Tenk da, Aksel, på skolen kommer du til å lære deg å både lese og skrive! Aksel trakk pusten, hikstet litt og svarte: «Men jeg kan jo det!»
Hendelsen gjør fortsatt sterkt inntrykk på meg, og får meg igjen til å tenke på barnehagens innhold. Hva skal barn og voksne være sammen om alle disse timene hver eneste dag? Alle timene som blir til dager, som blir til uker, som blir til måneder og som blir til år. Ja, som faktisk utgjør barns tidlige barndom! Det må jo handle om noe som gir mening. Om noe som berører og engasjerer oss – både barn og voksne. Om noe som vekker følelsene i oss. Om noe som gir opplevelse av sammenheng. Om noe som bringer oss sammen og styrker fellesskapet. Om noe som gir oss følelse av å duge til noe, bety noe og som gir oss muligheten til å få tenke selv. Alt dette som vi vet er psykisk helsefremmende.
Jeg smiler tilbake til Aksel, men kjenner jeg må blunke litt ekstra. For hva er det Aksel egentlig snakker om når han sier at han ikke vil slutte i barnehagen fordi det skjer så mye spennende? Og hvorfor i alle dager har «Hello» blitt et daglig musikalsk innslag hos oss?
Det er en altfor lang historie å fortelle her, men kort oppsummert har dette året handlet om at lekende samspill har preget måten barn og voksne har vært sammen på. Gjennom hele året har vår felles historie sakte, men sikkert utviklet seg. Jeg bruker ordet historie, fremfor ordet prosjekt fordi jeg ikke er så glad i det ordet. Det hviler noe kaldt og mekanisk over det i mitt hode. Vår felles historie er en bedre beskrivelse av det som foregår – og mye mer levende! En rekke mystiske gjenstander begynte å dukke opp i skogen ved siden av barnehagen, og som etter hvert viste seg å ha sammenheng med hverandre. Funnet av en dagbok avslørte ytterligere at alle gjenstandene tilhørte en kar ved navn David Kattenbourgh som drev forskning i regnskogen på Borneo. Dagboka ga oss et unikt innblikk i hvordan livet fortoner seg for forskeren, og gjennom hans fortellinger ble vi sakte, men sikkert kjent med en helt ny karakter og ikke minst en ny verden sett med hans øyne. Å være forsker i regnskogen, med både høydeskrekk, redsel for slanger, magesjau, myggstikk, blodigler og sylskarpe pirajatenner, vitner om en alt annet enn idyllisk tilværelse. Vi fikk mye å snakke om og undre oss over – og ikke minst å le av, for David Kattenbourgh representerer definitivt ikke et A4-liv. En fryktelig syklon rammet Borneo, og førte til at vi ble svært involvert i forskerens liv. Vi måtte ta vare på en liten lemurbaby, Lilly, som hadde kommet bort fra moren sin. I tillegg gjorde vi om avdelingen vår til en regnskog slik at Lilly skulle føle seg hjemme hos oss, og ikke lengte så hjem til regnskogen slik flere barn uttrykte bekymring for. Vi hadde brevkorrespondanse med David Kattenbourgh via en dyktig brevpapegøye vi ble kjent med. Forskeren trengte vår hjelp til det meste, og jammen kan jeg avsløre at vi måtte hjelpe han med kjærligheten også – og det er her «Hello» kommer inn i bildet..
Jeg ser at opplevelse av mening og sammenheng i barnehagen er sterkt knyttet til innholdet og hva vi er sammen om. Min erfaring er at barn søker nettopp mening og sammenheng i tilværelsen sin – akkurat slik voksne gjør. Det er en del av det å være menneske - vi er tenkende og reflekterende skapninger. Men det krever at man har noe å søke mening i, noe som utfordrer og som man finner det verdt å engasjere seg i. Spørsmålene vi må stille oss er: Gir vi barn reelle muligheter til å engasjere seg i noe som berører dem? Gir vi barn reelle muligheter til å tenke selv? For er det ikke det vi ønsker da? At barn skal lære å tenke selv? Jeg tror nøkkelen til å øve opp evnen til å tenke og reflektere selv er fravær av fasit og to streker under svaret. Det geniale i lekens verden er nettopp dette – fraværet av jakten på fasiten. I leken er alt mulig, og det er ingen som sitter på den «riktige versjonen». Når barn erfarer at man ikke er ute etter fasitsvar, men at det er tankene, teoriene og forslagene som står i sentrum for oppmerksomheten, da blir det ufarlig å delta. Det gjør det mye lettere å tørre å si hva man tenker og tror om noe fordi ingen kan si at du tar feil.
Aksel har vært en del av et fellesskap der denne måten å være sammen på stod i fokus. Vi var sammen om alt det rare lille Lilly lemur og David Kattenbourgh brakte til fellesskapet vårt, og som sørget for å gi oss mye å reflektere over, undre oss over, finne løsninger på og aktivt ta del i. Stemningen, historien og mystikken preget hverdagen. Kan det tenkes at det er dette Aksel ikke ønsker å gå glipp av når han sier han ikke vil slutte i barnehagen? Jeg tror det. Jeg kan jo kjenne på det samme selv – dette ønsket om at alt vi har sammen helst ikke skal ta slutt.
Lionel Ritchies toner stilner sakte, men sikkert. Men vår felles historie vil på mange måter leve videre i hver og en av oss som et minne om de mange meningsfulle opplevelsene vi hadde. Sammen.