(U)SYNLIG

Av
Glenn Kringlebotten
Barnehagelærer og fagformidler

Mormor og morfar bodde i en leilighet i andre etasje i huset vårt da jeg var liten. Jeg er litt usikker på hvor gammel jeg var, men jeg tror jeg kan ha vært 3 eller 4 år. Jeg husker at stuen deres var full av mennesker jeg ikke kjente, at alle pratet høyt og mye. Det var ingen som så meg. Etter gjentatte mislykkede forsøk på å få noens oppmerksomhet, fant jeg en rosemalt beholder i tre som jeg tok med meg ut i gangen. Jeg husker at jeg satt lenge på toppen av trappen og vurderte om jeg skulle gjøre det eller ikke. Til slutt kastet jeg beholderen ned trappen. Den rullet nedover trappetrinnene og traff gulvet i første etasje med et brak. Effekten lot ikke vente på seg. Alle disse ukjente menneskene, inkludert mormor, morfar og mine egne foreldre, så meg plutselig likevel.

Blir du ikke sett er du ingenting

Vet du hvordan det føles å være usynlig? Å være midt i et rom, omgitt av andre mennesker, uten at de ser deg? For meg føles det litt som når jeg drømmer og ser meg selv i sakte kino mens jeg faller. Jeg blir mindre og mindre. Munnen min er åpen og jeg vet at jeg skriker så høyt jeg kan, men det kommer ingen lyd.

De ser meg bare når jeg bråker

Kalenderen viser 15. august. Nytt barnehageår. Det regner og blåser utenfor. Sen sommer eller tidlig høst om du vil. Det er åtte nye barn som skal begynne på avdelingen denne høsten. Garderobeplassene er klare og navnelappene er på plass. Døren til garderoben går opp og en gutt på fire år kommer inn sammen med en person jeg antar er far. Gutten ser meg rett inn i øynene og holder blikket. Øynene hans er skinnende blå, men akkurat der og da kunne jeg sverget på at de var svarte. Alle som har jobbet med barn en stund vet at det ikke har noe med øyenfarge å gjøre. Det er mørket og tristheten til et barn som ikke har fått det han trenger. Han setter seg på benken ved siden av meg. Far legger skiftetøy inn i skapet mens han forklarer at han blir nødt til å gå. Siden jeg er styrer, og vi nå en gang har brukt en halv planleggingsdag på å bli enige om noen regler for tilvenning, prøver jeg meg forsiktig med at: «Det er fint hvis du kan være her sammen med ham de første dagene.» Far ser ned og sier: «Jeg vet det, men det har dukket opp noe på jobben,» «Det kommer til å gå fint, det garanterer jeg.» Jeg skjønner at det er nytteløst å starte en diskusjon og sier: «Ok, men det er fint om du er tilgjengelig på telefon hvis det skulle være noe.»  Far gir gutten sin en rask klem og går. Vi blir sittende igjen på benken, han og jeg. Han ser ned i gulvet og sier stille: «Kan du vise meg hvor bilene er?»  «Klart jeg kan,» sier jeg og tar ham i hånden. Han kikker opp på meg og sier: «De ser meg bare når jeg bråker.»

Litt tilknytningsteori

John Bowlby og Mary Ainsworth er kjente navn for alle som har studert pedagogikk og tilknytningsteori. John Bowlby, kanskje aller mest kjent for sin teori om at følelsesmessig tilknytning til omsorgsgiver har fundamental betydning for barnets psykologiske utvikling. Mary Ainsworth, kjent for sine studier av tidlig følelsestilknytning hos barn i ettårsalderen og arkitekten bak den såkalte ”strange situation,” eller fremmedsituasjonen. Ainsworth har klassifisert kvaliteten av tilknytningen mellom omsorgsgiver og barn i tre typer: Trygg, utrygg/ unnvikende og utrygg/ ambivalent. I forbindelse med omsorgssvikt kan det være nødvendig å differensiere ytterligere: Desorganisert tilknytning er et begrep som ofte brukes for å beskrive barn som ikke har noen strategi. På 80- tallet utvidet Kim Bartholomew og Leonard M. Horowitz teorien til å beskrive tilknytningstyper hos voksne. Deres forskning viser, kort oppsummert, at det er vanskeligere å klassifisere tilknytning hos voksne fordi det ofte er flere faktorer som spiller inn enn hos barn. Teorier, klassifisering og typebetegnelser kan ha stor verdi og være viktige verktøy for oss som jobber med barn, men selv om det her er snakk om anerkjent forskning, er det likevel en viss fare for at forskningen ikke alltid stemmer helt med virkeligheten.

Jeg er ikke den jeg tror jeg er

De fleste av oss ville nok helst ønsket å passe inn i kategorien trygg tilknytning, men en del av oss må nok innse at vi havner i en av de andre kategoriene. Noen av oss føler kanskje at det burde finnes enda flere kategorier, at vi ikke passer inn i noen av de ovennevnte. Som barn er vi prisgitt våre nærmeste og deres evne til å gi beskyttelse og omsorg. For et lite barn kommer trygghet foran alt. Men hva om du blir født av foreldre som mangler evnen til å skape en trygg relasjon? Hvor mange brudd kan et barn tåle? Er det slik at du er dømt til å tape hvis du ikke får den omsorgen du trenger når du er barn, eller kan du likevel få et godt liv? Det finnes ikke noe enkelt og entydig svar på disse spørsmålene. Min hypotese er at det finnes et hav av forskjellige tilknytningsmønstre og at alle mennesker har sin egen unike tilknytningsprofil. Jeg kan dessverre ikke vise til forskning som underbygger denne hypotesen, men poenget mitt er at du ikke trenger å la Mary Ainsworth, eller noen andre, definere hvem du er, uansett hvilken barndom du har hatt.

Jeg er ikke den du tror jeg er

Jeg ble født på Rikshospitalet i Oslo, julaften 1967. Jeg vet ikke så mye om moren min, bare at hun het Eva og at hun hadde mye bagasje. Veldig mye. Jeg liker å tenke at hun elsket meg, men saken er den at jeg ikke vet. Om hun var i stand til å gi meg den nærheten og omsorgen jeg hadde behov for, er jeg også usikker på. Vi fikk ikke så mye tid sammen. Et halvt år gammel ble jeg plassert på barnehjem i Bergen. Der ble jeg til jeg var to år. Jeg husker naturligvis ingenting fra denne perioden selv, men har senere fått vite at jeg hadde problemer med å finne meg til rette. Jeg har også fått vite at en av pleierne tok seg litt ekstra av meg, og at hun og mannen ønsket å adoptere meg. Men at adopsjonssøknaden deres, av en eller annen grunn, ikke gikk igjennom. To år gammel havnet jeg i fosterhjem. Det første minnet jeg har herfra er at jeg står ute på plenen med en liten gul sau av plast, i hånden. Årene som fulgte var nok på mange måter de beste årene av barndommen min. Først og fremst fordi jeg opplevde det å få en mamma og pappa som noe trygt og godt, men også fordi jeg på det tidspunktet var lykkelig uvitende om at jeg var fosterbarn. Pappa var en klok mann, men akkurat her mener jeg han gjorde en feilvurdering. Han valgte å fortelle meg at jeg ikke var adoptert, og dermed var det ikke sikkert at jeg kunne bli hos dem for alltid. Det ble nok gjort i beste mening, men om jeg kunne valgt, så hadde jeg foretrukket en løgn fremfor sannheten. Jeg husker ennå at jeg lå våken om kveldene og tenkte at noen plutselig kunne komme og hente meg igjen. Jeg kan fremdeles kjenne redselen når jeg tenker på det, men jeg husker også den ubeskrivelige gleden jeg følte den dagen brevet kom. Brevet der det stod at jeg var adoptert. Jeg ble synlig.

Jeg er den jeg tror du tror jeg er

Lunsjen er over og barna løper ut i garderoben for å kle seg. Det er snø ute, noe som er sjelden vare her på Vestlandet, så her gjelder det å være først i køen. Jeg melder meg frivillig til å rydde kjøkkenet som ser ut som en slagmark. Det er ingen av de andre voksne som protesterer, så dermed har jeg fått jobben. Noen av de yngste barna blir igjen for å leke mens de eldste kler seg. En jente på to år hjelper til med å rydde tallerkener og glass av bordet og setter inn i oppvaskmaskinen. Noen av tallerkenene går i gulvet, men heldigvis er de av såpass god kvalitet at de tåler en trøkk. Å rydde kjøkkenet etter lunsjen i barnehagen er ingen drømmejobb, det flyter som regel med skorper, påleggsrester og melk overalt, både på bordene og på gulvet, men av en eller annen grunn trives jeg med oppgaven. Det er noe med oppgaver hvor du ser raske resultater. I tillegg er det hyggelig å ha selskap av små hjelpere som ennå ikke har utviklet negative holdninger til husarbeid. Jeg tørker av kjøkkenbenken og skyller kluten. Mens jeg gjør dette, kjenner jeg at noen tar et godt tak rundt høyrebeinet mitt. Jeg ser ned og rett inn i to store brune øyne. Jenta heter Kristine. Hun er et av disse barna du «tar med deg hjem» når du går fra jobb. Klærne hennes er alltid litt for små og hun lukter røyk. Ser du meg? sier hun – uten ord. Jeg ser deg, tenker jeg, som i et speil.