JEG VIL AT DU SKAL SNAKKE OM MEG!

Av
Line Melvold
Marte meo terapeut, veileder, barnehagelærer og forfatter

Lene Chatrin Hansen
Barnehagelærer, forfatter og fagformidler

Om rettigheten til nærvær.

Morten er den eneste som står. Midt i bursdagssamlingen til Fredrik har han reist seg og sier: «Jeg vil at du skal snakke om meg! Jeg vil at du skal snakke om meg! Jeg vil at du skal snakke om MEG!» Han tramper i gulvet. Knytter nevene. Stemmen brister når han sier ordet meg.

Alle barna ser på Morten. Alle barna ser på Christine som er pedagogen og leder samlingen. Alle barna ser på Fredrik som har bursdag. Han er 5 år i dag.
Det føles som om alle holder pusten. Kollektiv holdepusten stemning.

Morten har i den tiden han har levd, det vil si litt over 4 år, vært i konstant beredskap. På grunn av alle de harde ordene. Alle de harde bevegelsene. Alle de sinte blikkene. På grunn av voksne som ikke har gitt ham kjærlighet.
På grunn av alle svikene.

«Kom hit da, Morten. Kom hit. Kom hit. Kom hit til meg.»
Christine har åpne armer. Er stort smil. Et varmt blikk.

Morten løper mot henne. Kryper opp i fanget. Gjemmer hele seg i halsgropen til Christine. Gråter stille. Christine smiler til alle barna. Og de, ja de smiler tilbake. Christine vugger Morten rolig frem og tilbake.

«Du vil at jeg skal snakke om deg, Morten. Jeg vet så godt hvordan det føles når jeg trenger at noen skal snakke om meg. Har dere hatt det sånn før? At dere noen ganger vil at noen skal snakke om dere?»

Barna nikker. Noen legger hodet litt på skrå. Som om de tenker seg om. Noen begynner å småprate med hverandre. Christine fortsetter:

«Og i dag som Fredrik har bursdag. I hans bursdagssamling. Nå lurer jeg på hva Fredrik tenker på. Hva tror du, Morten?»

«Jeg vet hva jeg tenker, Christine, bryter Fredrik inn! Jeg vet at jeg tenker at Morten skal tenne lysene. Jeg vil at Morten skal tenne mine bursdagslys. Vil du det, Morten?»

Mennesker trenger mennesker. Og små mennesker trenger voksne kloke mennesker.  Slik Morten og Fredrik og de andre barna hadde sin Christine. Noen barn i barnehage og skole har kanskje deg? På Grand Kafé på Stranda hadde Margreth Olin sin Emma. Der var det plass til alle. Da Margreth begynte på skolen, begynte hun også å lese aviser og se på TV. Der fikk hun vite at verden var urettferdig, brutal og nådeløs. At verden var oppskåret i biter, at den ikke hang sammen. Verden var ikke som på Grand Kafé. Hun ble fortalt at verden var fremmed. At menneskene var fremmede for hverandre. Det gjorde Margreth redd, og hun begynte å ta turene til biblioteket, fordi hun ville se selv. En dag fant hun en bok med fotografier fra slavetida. Hun bladde og bladde. Det var en bok om mennesker. Mennesker som på Grand.

I dette nådeløse fant Margreth tilbake til det vakre. Til denne styrken som bor i menneskene. Hun fant flere bøker, flere bilder, seinere filmer, og hun så at overalt er det bare mennesker. Ingen slaver, bare mødre og døtre, ingen soldater, bare fedre og sønner. Hun fant at noen diktere, fotografer, filosofer, poeter hele tida vet og ser at det finnes noe som er sant, sant mellom mennesker. Ikke som sannheten, men som en søken etter å forstå. Margreth kjente hvordan redselen løste seg opp i henne – og ble borte. Det finnes ingen dogmer, ingen absolutter. Men det finnes kunnskap og innlevelse. Forstand og følelse. På Emmas Grand hadde hun sett hvordan en som kjenner seg selv også kjenner andre*.

I Unni Blekens bok, Barnehagen – for barna, kan vi lese at «Ingen skal være aleine» en gang var et slags slagord i barnehager (2018, s.60.) Dette stammer visstnok fra Yngvil Armands bok – Og ingen skal være aleine, som ble utgitt i 1978. Det å høre til, det å være en del av et fellesskap, være en deltaker i fellesskapet, det å ha venner, og være inkludert – det trenger vi alle. Bleken skriver videre (s.61) at det gjelder å være oppmerksomt til stede der barna er, følge med, sammenlikne og drøfte i fellesskap hva hver og en ser og hører. Og hva hver og en ser og hører, må gjelde for både for store og små. Fordi voksnes ord ikke er lov. Barn har rettigheter. Mange av barna vi tilbringer tiden vår med i barnehage og skole lever med smertefulle erfaringer av at voksnes ord og handlinger ikke stemmer overens med hvordan de selv opplever det. Voksnes ord skal ikke brukes til å ta kontroll, til å manipulere, til å fremtvinge en ønsket handling. Både Ørstavik (2004) og Engelsrud (2010) skriver om hvordan ord og handlinger rammer kroppene våre, hvordan de merkes. Inspirert av Ørstavik spør Engelsrud: Kan barnet vite hva tillit er gjennom å høre en annen person benytte ordet tillit? Skapes erfaring av tillit gjennom å bruke ordet tillit? Voksnes ord plantes bokstavelig talt inn i barnets kropp, og gjør barns kropper til bærere av spenninger og ubehag. Deres opplevelser gjøres verdiløse av voksnes innramming. Hvordan kan et barns verden bli virkelig, når barnet ikke får si noe om den på andre måter enn slik de voksne har bestemt det? Når barnet på ulike måter inviterer og sier: Jeg vil at du skal snakke om meg. Om meg! Da må vi fortelle med hele oss at ingen skal være alene.

Nærværsrettighet
(Unni Bleken)

Ingen skal være alene. 
Alle er en del av fellesskapet. 
Alle barn og alle voksne. 
Derfor må også alle få erfare, bidra til og oppleve at de er medansvarlige for at fellesskapet blir nettopp slik. 
Alle barn og alle voksne. 
Ingen skal være alene.

* Ørstaviks Tiden det tar, 2004.
*Engelsrud, Hva er kropp, 2010, s.98
*Fra Olins Ingen vet hvem jeg er, 2007, s.14